I 1997 var HamKam på randen av storhet, men det var en intens sesong som krevde både ferdigheter og utholdenhet. Laget hadde jobbet seg opp fra lavere divisjoner og var nå i posisjon til å rykke opp til 1. divisjon. Den avgjørende kampen fant sted på hjemmebane, på Stadion, hvor stemningen var elektrisk. Fansen var i ekstase, og forventningene var skyhøye.

Det var en utfordrende motstander i form av Bryne FK som kom for å kjempe om de samme poengene. Kampen startet med et voldsomt tempo, og begge lag skapte sjanser. HamKam-fansen heiet på laget sitt, hver gang ballen nærmet seg motstanderens mål. Det var en jevnspilt første omgang, men det var HamKam som skulle ta ledelsen i det 65. minutt. En utsøkt pasning fra midtbanen fant sin vei til spissen, som med klinisk presisjon plasserte ballen i nettet.

Men bryne-spillerne ga seg ikke uten kamp. De presset på for å utligne, og det ble en nervepirrende avslutning på kampen. HamKam-forsvaret måtte gi alt for å holde unna, og med hver redning fra keeperen, brøt jubelen ut blant de entusiastiske tilskuerne. Til slutt, etter hva som føltes som en evighet, blåste dommeren av kampen, og HamKam hadde sikret seg opprykk til 1. divisjon.

Den kvelden ble en del av klubbens legende. Feiringen etter kampen var uforglemmelig, med fansen som sang og danset i gatene i Hamar. Dette øyeblikket markerte ikke bare en sportslig triumf, men også en bekreftelse på klubbens styrke, fellesskap og utholdenhet. Det ble et symbol på hva HamKam stod for, og noe som fortsatt inspirerer både spillere og supportere den dag i dag.